Tuva i opposisjon

Jeg vil ikke spise. Jeg spiser og kaster opp. Jeg spiser litt og beholder. Jeg spiser nesten alt og tror at jeg skal dø av psykisk smerte. Jeg blir truet av selvskadingstrang. Poenget er at jeg klarer ikke gjøre helt som jeg skal. Det føles psykisk umulig. Jeg syns jeg bare blir verre for hver dag som går. Vektnedgang, null motivasjon eller lyst til å bli frisk, bare la meg vende tilbake til det gamle. Jeg får ikke tak på hva som gjør at jeg må ha dette massive forsvaret, hvorfor jeg må bryte regler og straffe meg selv. Det bare er sånn. Uten forsvar orker jeg ikke leve. Og det må jeg. Kommer til å kjenne på at jeg har skrevet et så negativt innlegg, men jeg må få tankene ut. Orker ikke å snakke så mye om det med noen, for jeg tåler ikke å se den andre sitt blikk når jeg påståelig sier at ALT ER HÅPLØST. Orker ikke få den der "Joda, Tuva, det ordner seg. Imorgen har du det bedre og jaddajaddajadda." For akkurat nå så driter jeg lang fart i om alt er bedre imorgen, om to uker, ett år eller ti år. For akkurat nå ER ALT HÅPLØST. Det eneste jeg tenker på er at jeg vil gå ned mer i vekt. Og at jeg skal kaste opp neste måltid. Overspisinger og oppkast planlegges. Drømmer om selvskading. Nesten der at jeg skader meg bare for å bli kastet ut, sånn at jeg blir kastet ut og får bekreftelse på at det bare er å gi meg opp. At JEG ER HÅPLØS.
Kanskje provoserer jeg deg? Du som sliter og helst skulle vært i mine sko? Du som tror at det er bedre å være meg? Du som tror at smerten lindres om man bare roper høyt nok? Du som ikke spør meg hvordan det går, for det kan du jo bare lese her i bloggen? Noen ganger lurer jeg på om jeg blogger meg til isolasjon.
Nå dusje vekk litt skam, spise en middag jeg ikke skal beholde og etter det skal jeg ta helg. Vekk herifra. Jeg er møkk lei, møkk møkk lei. Av å snurre lenger og lenger inn i denne mørke, vonde spiralen.